Om Oss

Trine ytret et ønske om å gjøre som faren, sykle fra sør til nord. Og spurte Lillian om hun ville være med på turen. Og hvorfor ikke sykle for en viktig sak? De konkluderte med at de skulle gjøre en innsats for kreftsaken - en sak som dessverre berører mange. I samme øyeblikk som ideen slo dem dukket dette bildet opp på Facebook, og det spredde seg fort.

100 000 "like’s" ble det, og turen gikk fra å være en tanke til å bli virkelighet. Veldig mange var positive og støttende, mens andre lot seg provosere med at antall ”like’s” skulle avgjøre om de ønsket å støtte kreftsaken eller ikke. For å få flest mulig følgere, var publisiteten av bildet gjort i beste mening. 

Når vi sykler fra Holmestrand til Vadsø er det med respekt for de som fighter kampen, og for de som ikke klarte den. Hjelp oss og støtt oss, sammen kan vi utrette og skape håp.


-Takk til dere som har vist forståelse, støttet oss, vært tålmodige og som fortsatt følger oss. Og velkommen til nye! :)
______________________________________________________________

Facebook.com/TrakkerForKreftsaken
Instagram #trakkerforkreftsaken
Innsamling til Kreftforeningen
______________________________________________________________

Lillian Andreassen (32)

Arbeidsgiver: Sykehuset i Vestfold, Rådgiver

Jeg kommer opprinnelig fra Sande i Vestfold, bor i Holmestrand og jobber i Tønsberg på Sykehuset i Vestfold. Da jeg var yngre spilte jeg fotball til den store gullmedaljen. Mens i de senere årene er det håndball som har vært favoritten hvor jeg spiller på damelaget til Holmestrand idrettsforening (HIF). Kun for moro. Sykling er noe jeg alltid har likt ved siden av alt det andre, men har ikke syklet på landevei før de siste to årene. Vestfold Rundt var det første sykkelrittet jeg deltok på i mai 2013.

Mamma fikk kreft i livmoren. Hun ble erklært på bedringens vei, før hun dessverre kort tid senere brått døde i 2009. Redselen i ansiktet hennes den dagen hun fikk diagnosen på Sykehuset i Vestfold, er et ansikt jeg sent vil glemme. Og når man følger mammaen sin fra A-Å gjennom en rekke behandlinger, gjør det noe med deg som person. Følelsen man får når man opplever noen som står deg nært blir rammet av denne forferdelige sykdommen, er en følelse mange flere enn bare meg har kjent på. Man vil ikke noe annet enn å gjøre alt for denne personen, men man kommer til kort og blir ikke noe annet enn maktesløs. Det føles i hvert fall sånn der og da. De fleste gangene betyr det mest av alt at man bare er der, støtter med gode ord og viser sin kjærlighet.

Det er for min del ikke for sent å gjøre mitt med å bidra aktivt, derav 
Holmestrand til Vadsø på sykkel sommeren 2014. Jeg håper dere ønsker å følge oss på veien, og sist men ikke minst, støtter saken vi sykler for!
________________________________________________________________________

Trine Johansen (35)

Arbeidsgiver: Marchè Restaurant Lier Sør, Daglig leder 

Alle mine familierøtter kommer fra Vadsø, men flyttet derfra til Holmestrand da jeg var to år gammel. Gift, tre barn og jobber som daglig leder ved Marchè Restaurants Lier Sør rett utenfor Drammen. I min oppvekst dyrket jeg mange timer på fotballbanen om sommeren og i skisporet om vinteren. Er en person som tenker at alt ordner seg og liker utfordringer. Ble mamma ganske ung og trening utgikk, men fant tilbake treningsgleden for en del år siden og interessen for landeveissykling ble stor. Er nok blitt litt preget av min far som tross alt har syklet den Store Styrkeprøven Trondheim-Oslo hele ti ganger. Første gangen jeg deltok i ritt var Den Store Styrkeprøven Lillehammer – Oslo i 2010. De to siste åra har jeg også deltatt på Vestfold Rundt.

Mitt første møte med den stygge kreftsykdommen var da min aller kjæreste bestemor på min mors side fikk den, jeg var da 19 år. Nyheten var trist, men bestemor sa at hun ikke var syk, hun følte seg ikke syk. Hun mistet håret og fikk parykk, men klaget aldri. Dette var våren 99. Etter mange runder med cellegift og operasjon ble hun erklært frisk og det var en fantastisk nyhet for oss alle, hennes tid var nok ikke kommet. 8 uker senere var hun død, kreft! Jeg rakk å komme meg til henne før hun døde, jeg kom dagen før. Jeg kommer aldri til å glemme det, hun var så svak. Hun var så forandret, det var liksom ikke min bestemor for hun var alltid så sterk! Hun prøvde å snakke til meg, men hun klarte ikke. Jeg stod ved hennes side og vi klemte hender, vi gråt sammen. Jeg vet at hun ikke hadde lyst til å reise fra oss, ikke enda. Hun var limet i vår familie, sorgen var stor. For meg så var dette en tung opplevelse, denne sykdommen var så stygg og det gikk fort. Altfor fort! Jeg savner henne fortsatt den dag i dag, jeg sykler denne turen til ære for henne. Men bestemor var dessverre ikke den eneste. De var 8 søsken, fire av dem døde av kreft. Eggstokkreft, tarmkreft og hudkreft. Min bestefar på min far sin side har prostatakreft, og har 6 søsken, tre av de har også det, en av dem er også gått bort.

Min tante på min far sin side fikk også livmorhalskreft, men etter behandling lever hun heldigvis den dag i dag.

Dette er min grunn til at denne saken engasjerer meg, og som Lillian også sier, det er ikke for sent å gjøre det jeg kan for å bidra. Statistikker viser at vi har fått større overlevelsesmuligheter i dag enn for 10 år siden, men vi er fortsatt ikke i mål.

Jeg har også venner og andre bekjente som er berørt av denne sykdommen, enten har de vært syk selv eller er nært pårørende. Alle kjenner noen!! Derfor ble valget ganske enkelt når jeg skulle finne ut hvilken sak jeg ville sette på agendaen.